Deltakene ble kjent med egenskaper og prinsippene bak skrubb-, slett, og pusshøvel, såvel som flett- og splitthøvel.

Deltakerne hadde med eget verktøy, og første dag gikk med på sliping, bryning og polering. Skarpheten ble vedlikeholdt ut kurset.

En sletthøvel med to tverrhandtak, en okshøvel, eller «stut». Brukes til alt fra høvling av tømmervegger til planhøvling av bord.

Vinkel og tykkelse for høveltann, sponhull og framkant blei merka opp. På eldre høvler vi hadde tilgjengelig var de samme merkene synlige.

Så selve høvelmakinga. Hver deltaker fikk emne og høveltann for videre bearbeiding på hver sin høvelbenk.

Tilpasning av kile med sag og høvel for feste av høveltann. Kilen skal fungere som ei trakt og skal ikke hindre høvelsponet i å komme ut.

Håndtakene er grata inn i stokken. Sporet kan enten skjæres ut eller høvles ut med grathøvel.

Selve håndtakene formes med en kniv når en har laget sporet. Da blir det tid for spikking og trivsel.

Deltakerne får innblikk i de forskjellige høvlenes bruk og teknikker.

På skottbenken blir sletthøvling og diverse profilhøvling demonstrert og prøvd ut.

Hvor plant skal man høvle, hvor vridd og tørt er treet? Type høvel går litt på hva man skal lage og hva slags bruk det skal få.

Setelsdalsmuseet hadde en komplett serie med diverse høvler fra en lokal snekker, som måtte gås gjennom av en ekspert.